W for when luxury becomes an obsession

Nå skal jeg være litt personlig her. Jævlig personlig faktisk. 

Det er absolutt ingenting galt i å unne seg noe fint og nytt en gang iblant, for all del. Problemet mitt var bare at det til slutt ble den eneste grunnen til at jeg sto opp om morgenen. Og ja, jeg jobbet for hver eneste krone selv, men igjen - jo mer jeg jobbet jo mindre tid og overskudd fikk jeg til kjæreste, venner og skole, noe som første til at jeg ble ulykkelig, fikk dødsdårlig samvittighet og måtte shoppe ENDA mer. Det skumleste var nok også hvordan jeg så på dyrt og billig til slutt fordi den summen penger jeg, som ung student i etableringsfasen, var villig til å gi for en veske eller et par sko ikke så ut til å ha noen grense.

Nå i sommer kjøpte jeg for eksempel to vesker, et skjerf og et belte fra Gucci i tillegg til to par Valentino rockstuds... PÅ ÈN OG SAMME MÅNED!  Summen vet jeg faktisk ikke om jeg har lyst til å fortelle dere engang, herre satan jeg kjenner at jeg blir svett her jeg sitter - men okey, til sammen ble dette 51 200 kroner. Så hvorfor forteller jeg dere dette? Ikke for å være moraliserende og skremme dere fra alt som heter luksusvarer og shopping ihvertfall, for det trenger ikke å være noe galt med det i det hele tatt!

For meg var det bare at grenseløs shopping var måten å få utløp for den ulmende brannen jeg hadde inni meg og til slutt tok det rett og slett fullstendig AV. Problemet var at jeg egentlig ikke trivdes så godt og for å ha noe å henge fingrene mine i ble til at jeg tok på meg for mye, ikke hadde samvittighet til å si nei og fokuserte på HELT feil ting - dermed ble shopping og dyre luksusvarer en måte å rettferdiggjøre all den dårlige samvittigheten på. Etter at jeg var ferdig med (nesten fulltids) jobb og fulltidsstudier om dagen hadde jeg ingenting å gi til de rundt meg. Kjæresten fikk bare kjeft, venner hadde jeg ikke tid til, familien min så jeg aldri og alle som ikke hadde sånne crazy travle dager som meg var bare helt fullstendig useriøse og barnslig, syntes jeg. 

Hva er så poenget? Egentlig bare at jeg vil minne dere om at det innimellom er lov å stoppe helt opp, ta en liten selvransakelse og kjenne litt på om du føler at du er på rett kjøl. At den ekstreme luksus besettelsen min skyldtes at jeg prøvde å kompensere for og dekke over den ulmende følelsen av at noe ikke var helt riktig ante jeg virkelig ikke der og da. Og for all del, det kunne fått sitt utløp i egentlig hva som helst - trening, frimerker, ekstremsport eller strikking, you name it... det hadde egentlig ikke trengt å være grenseløs shopping.

Man vet bare ikke at det er nok før det er nok. 

Zalando Fashion Blogger Awards 2015

2 kommentarer

Sonja Durand

08.11.2015 kl.19:41

IT is a slippery slope! Man slutter ikke å ha lyst på mer når man har kjøpt seg noe man har lyst på, det kommer alltid noe nytt. Har kjent på det selv. Og tenker også på alle de karbon fottrykkene vi setter med et stort forbruk. Har selv bestemt meg for å bremse.

KARINE MARLEN KOLLSHAUGEN

08.11.2015 kl.20:12

Sonja Durand: Godt (og fælt egentlig) å høre at vi er fler som har kjent på det. Oh yes samme her, jeg har hatt shoppestopp et halvt år nå...

Skriv en ny kommentar

KARINE MARLEN KOLLSHAUGEN

KARINE MARLEN KOLLSHAUGEN

24, Oslo

Welcome to my world! I`m a fashionblogger and globetrotter currently living in Oslo, Norway. I`m also a marketing student and social media manager for www.pindem.no. I really hope you enjoi my blog, visual inspiration and fancy pictures is my mantra :)

Kategorier

Arkiv

hits